NORGES YNGSTE TIL MOUNT EVEREST 2018
VEIEN MOT TOPPEN
2018 4 april 14.35 reise eg min tredje tur austover til Nepal, for å klatre verdens høgaste fjell, Mount Everest!
Det er ikkje min første langtur verken til høge fjell eller som ein anna lang ekspedisjon, men det min første reise mot å nå målet mitt om å bli Norges yngste til toppen av 8848 meter over havet.
Dei fleste trur at den største utfordringen ved denne ekspedisjonen ligg ved ankomt av fjellet. Det kan vara tilfellet, sidan eg er uerfaren rundt å bestige Everest, men av egen erfaring, elske eg dei utfordrinage som ventar til egen fysisk og psykisk styrke som krev til å nå toppen. Derfor trur eg den største utfordring av heile ekspedisjonen er å få i havn alle midlene som skal til for å komme avgårde til å få sjangs til å besøke fjellet og toppen.
No i eit halvt år har eg jobba «RÆVÅ» av meg til å få tak i nok penger, og jobbar fortsatt til å få sjangs til å komme med i ei gruppe som veit kva dei driv med for å nå mitt mål på ein «sikker nok» måte. Dette saman med Sherpane som ei ein folkegruppe som lev og bur i fjella i Himalaya. Dei er verdens dyktigaste i å lesa og ferdast i fjella i fjellkjeden. Dei er unike på sin måte, og ei folkegruppe du blir umiddelbart glad i. Dei delar det dei har, sjølv om dei lev blant harde kår. Dyrkar sin egen mat og lev av minimale behov i forhold til kva me i vesten er vant med. Smilet er ofte å sjå, og bak kvar ein fjellmann i fjellet ligg det stor respekt og ingen andre er fullt med meir ydmykhet. Fleire bestigningar av fjell som strekk seg over 8000 meter, fortel dei meg låg stemme og smale skuldre.
Iløp av oppkjøringa til min avreise har eg påtatt meg mange ulike arbeid. Helsearbeider hjå tre forskjellige arbeidsgiverar, kontorjobb gjennom å få prosjektet opp å gå, og samle inn pengar gjennom sponsorar, selge inn prosjekter til samarbeidspartnerar, i tillegg til å forberede meg fysisk og psykisk til å nå suksess. Og leve som eventyrar pådrar ein seg mange forskjellinge arbeidsoppgåver. For å leve etter livsmottoet, om ein vil det nok får ein det til, er det vanskelig å gi å gi etter. Det skal gå!!
Bestemmer eg meg for å nå eit mål, jobbar eg 100% for å nå det. Det er ikkje aktuelt for meg å gå halveis inn i eit prosjekt som eg lev og åndar for. Det er det siste eg har tenkt på før eg legg meg om kvelden er det første eg voknar til. Psykisk er det ofte knallhardt å mestre nederlag på nederlag i ulike samarbeid som ikkje går i havn som vil føre meg nermare min drøm. Silk motgang prøvar eg å snu til det positive, slik eg vil satse enda hardere på eit neste samarbeid, og slik har eg holdt på fram til det nermare seg ein månad til avreise.
Dette prosjektet er ikkje berre for å oppnå ei bragd, men det er eit veldig personlig prosjekt som eg delar offentlig for å få muligheten til å realisera målet. Det følgjer meg enn kor eg går og enn kva eg gjere. Og det er vanvittig viktig for meg å få gjennomføre det på ein måte eg meinar er fullt med respekt for meg sjølv og dei rundt meg.
Min glede går til alle dei som støttar meg med heiarop og som er med på prosjekter med midler. Eg blir heilt overvelda av dei som vel å ha trua på meg! Det er så fint, og bevis kor mange fine sjeler det er rundt i alle små lokale samfunn og større samanhengar.
Eg har valgt å gå ein veg mange andre ikkje gjere i livet, fordi eg elskar å tilbringe så mykje tid ute som mogleg ute i den frie moderlige naturen. Det gir meg det eg treng for å vara lykkeleg i livet. Kjenne på det enkle men og det mest avanserte som finst i vårt univers, naturen. Så enkel men og så avansert samansett.
foto: Elisa Rotterud
Ferden mot tynn luft er heller ikkje risikofri for meg eller dei som er rundt meg. Sherpaene har dette som inntektskilde, for å brødfø deira familie. Skjer det Sherpaene noko vil dette umiddelbart påvirke familien sterk, ikkje berre økonomisk men tap av eit kjært familiemedlem. Risikoen godtok eg umiddelbart eg bestemte meg for å realisera prosjektet for alvor, og har heller ikkje tvilt på det deretter.
Ikkje mange åra tilbake, faktisk på Nordisbreen i Patagonia under ei kryssing av isbreen leste eg boka in to thin air ( av Jan Krakauer, om tragedien, det døgnet 8 omkom ved Mount Everest iløp av eit toppforsøk) bestemde eg meg for å aldrig påføre min familie den ballasten og meg sjøv den riskoen det innebere å ferdast over 8000 meter. Iløp av desse åra etter har eg lert meg sjølv om å «alrig sei aldrig».
Framover er det forarbeidet som skal avsluttes også bli det å jobbe seg gjennom mot toppen av verda, vil eg vara så heldig å sjå verden under meg på 8848 meter over havet. Følg med reisen her og på mine sosiale medier, om eg vil nå toppen.
Moa
