VEIEN MOT MOUNT EVEREST DEL 3

På vei mot toppen en kald natt. Når oksygenmasken fryser til is, gir det en kvelende følelse. Man må renske ventilene for å klare å puste på nærmere 9000 meter over havet. 

Jeg blir tatt til side. Eier av firmaet ascent Himalayas, Mingma Tsiri Sherpa og ekspedisjonsleder Pasang Tsiri Sherpa. Inn i teltet til lederen. Vi sitter på rekke og rad på liggeunderlaget, beskjeden jeg får er oppløftende og så sinnssykt spennende: «You are going tonigth».

Endelig! Nå er det i gang! Jeg føler meg sterk nok til å takle et toppforsøk tross sykdom over lengre tid. Endelig er det min tur til å få et forsøk på å gå fjellet helt til topps, helt til topps på 8848 meter over havet!

Ingen skulle vite at jeg skulle få besøke fjellet. Jeg sender melding til mine nærmeste men det er det.

Vi står opp halv ett på natten, det er fare for lyn og torden i lufta. Dagen før var det så mye lyn og torden at alle i basecamp var sikker på at et nytt stort skred var på vei, og at det skulle utslette hele leiren vår, vårt trygge hjem når vi ikke er på fjellet.

KVELENDE: På vei mot toppen en kald natt. Oksygenmasken fryser til is og gir en kvelende følelse. Man må renske ut av ventilene for å klare å puste på nærmere 9000 meter over havet. 

Vi drar på oss frosne klatresko, fester stegjern på sekken, tar på oss hjelm for å verne mot snøras, presser innpå mat og ber til fjellet ved estupaen (en steinskulptur til respekt for gudinnen, fjellet) kaster ris over estupaen før vi setter kursen mot Khumbu icefall. Vi skynder oss, forserer issprekker, isoverheng, egentlig en labyrint av is. Håper på at vi er raske nok til å unngå ras. Vi kaster etter pusten men presser på videre, vi føler oss heldige selv om vi har stor respekt for kreftene som er i sving i et slikt brefall.

Vi passerer camp 1, forserer en vertikal isvegg på 25 meter, fortsetter mot camp 2, her får vi en natt hvile. Vi spiser og prøver å oppmuntre hverandre. Noen er demotivert, klarer ikke å spise eller se positivt mot toppen. Noen snur – andre fortsetter. Er ikke hodet med, er det vanskelig å holde motivasjonen oppe til å klatre fjell over 8000 meter. Det krever vilje av stål, du må ønske det mer enn noe annet.

UTSIKT: Vakkert. Sola har stått opp og gir oss varme og lys over Kina og Nepal. Vi er heldige som får oppleve dette! 

Neste dag fortsetter vi mot camp 3. Lothse Wall står for tur, en så å si vertikal isvegg. Midt i veggen ligger camp 3. Skal du ut og tisse, så bør du være forsiktig for ikke å falle 600 meter rett ned.

Vi strever oss oppover veggen. Jeg kaster plutselig opp midtveis. Men så er det bare å fortsette oppover. Vinden øker, liten storm kaster seg rundt oss og drar mer energi ut av oss. Etter 800 høydemeter er vi fremme ved campen. Vi kaster oss inn i teltene. Vi smiler. Vi er kalde, men vi smiler, vel vitende om at vi snart skal få begynne på oksygen. Vi befinner oss på 7100 moh. I det man får oksygen, strømmer blodet fortere gjennom kroppen, gir oss varme i fingre og tær som har vært nedkjølt i flere timer. Maten smaker bedre, og humøret spruter! Positive tanker fyller teltet, vi gleder oss til toppen.

Natten blir fin, mange fine tanker og drømmer. Oksygenet gjør sin nytte.

Resten av Lhotse-teamet fortsetter mot camp 4, 12 mai. Jeg må bli igjen i camp 3, tauene er ikke satt til toppen av verden, i tillegg er det altfor mye vind på South Col. Å bli igjen på 7100 er kjedelig, jeg vil videre. Men været er været, og jeg har veldig stor respekt for naturen og avgjørelsene til sherpaene.

Klokken 05.30 banker Angdo aka «mama», som betyr onkel på nepalsk, på teltet mitt. Det er tid for te. Datoen er 13 mai, og jeg får beskjed om at fjellet venter på meg. Dagen vil først ta oss til camp 4 på 7900 moh., og etter noen timer hvile vil ferden gå videre helt til toppen.

NÆRMER OSS: Hillary Step! 1,5 time gange mot toppen ligger foran oss. Vinden begynner å ta seg opp mer og mer i det vi nærmer oss toppen.

Etter seks timer gange fra camp 3 til camp 4, er vi i den siste campen før toppstøtet. Gamle telt ligger strødd utover, det ser ut som et rottehull, men samtidig er det veldig vakkert. Vi kan se dalen som strekker seg ned til basecamp, brefallet som ser ut som fløteis brer seg ned over dalen. Vi har vært raske til camp 4, vi ordner og steller til vann og mat, jeg hjelper til mens sherpaene dirigerer. Vi ler, lærer hverandres morsmål, og prøver å slappe av. Respektere hverandre og bli kjent. Alle ser ut som de skal på månen herfra. Alle er kledd i dundresser, store skibriller og oksygenmasker. Vi er på 7900 moh., like under dødssonen. Over 8000 moh. klarer ikke kroppen å restituere seg, derfor vil for mange timer opphold i dødssonen uten oksygen føre til den sikre død.

Etter mat ringer jeg mamma: «Vi går om to timer mot toppen, kl. 22.00.» Mamma er bekymret og vil forsikre seg om at jeg skal være forsiktig, det er mange som er glade i meg og vil ha meg trygt ned igjen. De må sitte hjemme og være bekymret for at jeg vil klatre verdens høyeste fjell. Jeg er en egoist, som reiser på ulike ekspedisjoner rundt i verden for å tilfredsstille min eventyrlyst, på leit etter nye erfaringer, destinasjoner, og kulturer.

Når kvelden kommer, har jeg spist tre middager, vel vitende om at jeg trenger det! Natten vil bli kald, lang og utmattende.

Første pause er på Balkony, en liten fjellhylle som befinner seg i veggen mot toppen. Det blåser, det er kaldt, jeg har store skjelvinger i kroppen i håp om å samle noe varme. Jeg gleder meg til solen står opp, det er fortsatt mange timer til. Men den vil stå opp, holde sjelen positiv. Vi må hele tiden ha noe å se frem til. Om det er en kopp varm te fra termosen eller en bit energi fra en sjokolade.

Vi fortsetter, det samme gjør vinden – vi holder oss fast til tauene, klipper inn og klipper ut – sikkerhet først. Faller man her, faller man i døden. Videre oppover kommer vi til South Summit. Solen møter oss også! Vi smiler, det er ikke fullt så kaldt, vinden gir seg også.

Jeg ser ingen døde kropper, jeg er glad. Men får vite at de ligger under snøen.

Mange har sagt til meg før avreise at alle kan klatre Everest nå, det er kommersielt og folk blir dratt opp i tau. Nei – en Everest-ekspedisjon krever mye av en klatrer, psykisk og fysisk. Forarbeidet er stort og man må samle inn midler til å betale for en tur som koster 500 000 norske kroner, og under ekspedisjonen kan alt skje. Kreftene fysisk og psykisk som skal til for å nå toppen, har de som virkelig ønsker av hele sitt hjerte å komme hele opp og ned igjen fra et fjell som nesten strekker seg 9000 moh.

Vi fortsetter mot Hilary Step, vi får utsyn til camp 2 under oss. Faller vi her usikret, faller vi 2500 meter ned til camp 2. På andre siden kan man falle 2500 meter ned til Tibet-siden. Risikofylt om man ikke er stand til å ta vare på seg selv. Vi fortsetter og etter hvert ser vi summit, i same øyeblikk blåser det opp igjen! En storm! Vi snurper dundresser sammen, tar på store votter og prøver å beskytte huden mot frostskader. Det er kaldt, vi tar bilder med samarbeidspartnere, smiler men vet at vi må komme oss fort ned igjen, været blir dårligere. På toppen er det et sirkus, noen besvimer.

Vi må skifte på og holde hendene i lommene for å varme dem mens vi prøver å ta noen bilder. Det er «whiteout» – vi har ingen utsikt over alle fjellene, dalene og breene rundt oss. Vi må komme oss ned. Været blir dårligere. Vi er 5 minutter på toppen, etter å ha brukt seks uker mot et mål – sitte på toppen av verdens høyeste fjell, det høyeste punktet på jordkloden. Vi starter nedstigningen mot havnivå.

Det er kaos, folk er slitne, redde og ser på nedturen som krevende i stormen.

Da solen sto opp på South Col, ga meg følelsen av at jeg ville gråte, det var en sterkere følelse enn den jeg fikk på summit, av å stå på verdens tak! Summit ga ingen ekstrem følelse, men naturen som ga meg varme i kroppen, overgangen fra natt til dag berørte meg!

Veien ned fra summit blir lang, ikke å få mat eller drikke på 12 timer tar på, energien renner ut. Returen blir mer krevende enn turen opp. Jeg spiser en sjokolade og drikker en kopp te på 17 timer. Mange slitne mennesker i kø for å komme seg trygt ned igjen, noen legger seg ned og regner med sherpaene skal ordne opp.

OKSYGEN: Endelig oksygen! Gledens natt! Blodet strømmer gjennom kroppen fortere enn på lenge, varmen strømmer til kalde hender og føtter. 

Det er mange mennesker uten erfaring nok til å komme seg ned eller ta vare på seg selv i utfordrende situasjoner. Brillene iser til, vi ser ingenting! Jeg faller på Hilary Step, bena mine dingler utenfor ned mot camp 2, jeg er klippet inn, men får følelsen av hvordan det vil være å falle 2500 meter ned til døden.

Vi er nede i camp 4 igjen etter 5 timer. Opp mot toppen brukte vi 11 timer. Vi var i den første toppstøtgruppa dette året, 14 mai. Vi var få på fjellet, i forhold til vanlige toppstøt som kan bestå av flere hundre stk.

Æren for at vi nådde toppen går til alle sherpaene som har vært med i ekspedisjonen. Jeg nevner de som har laget mat, båret utstyr og vann, satt opp campene, guidet, tatt vare på oss, Mingma Tsiri Sherpa som har bedt for oss hver kveld, Pasang Sherpa som har ledet ekspedisjonen! Tusen takk! Dere er høyt respektert, og er som familie for meg! Uten dere hadde ikke toppen vært mulig hverken turen opp eller ned. På toppen delte jeg opplevelsen med Pasang Sherpa og Angdo Sherpa.

«ONKEL»: Angdo Sherpa, min nye onkel, jeg kaller han bare for «Mama» som betyr onkel på nepalsk. 

Toppen går også til min mormor, hun har alltid vært så snill og omtenksom overfor meg og alle hennes barnebarn. Du har alltid tenkt på andre og hjulpet de rundt deg, du er mitt forbilde!

Tusen takk til alle som har heiet på meg, samarbeidspartnere, sponsorer og privatpersoner! Uten dere hadde ikke jeg stått på toppen 14. mai 2018 først som Norges yngste, deretter som Norges yngste kvinne og femte yngste kvinne i verden.

Takk! Jeg er evig takknemlig!

Min eventyrlyst lever videre og jeg vil vandre videre for å oppnå nye eventyr, erfaringer og utfordringer – for å sprenge nye grenser

Moa